
SSB informerer: I 2021 tok 658 personer sitt eget liv. Det er nesten seks ganger så mange enn de som ble drept i trafikken samme året. Av disse 658 var 482 menn. I gruppen over 75 år var det cirka fem ganger så mange menn som kvinner som valgte å avslutte livet sitt.
Her og nå skal jeg ikke gå inn på problematikken hvorfor det er så signifikant flere menn enn kvinner som dreper seg selv, for det tror jeg er så omfattende at det bør være innhold for et eget innlegg. Men tallene gir såpass grunn til bekymring og ettertanke at jeg ikke klarer å la være å komme med noen generelle refleksjoner. For selv om årsakene kan være forskjellige og sammensatte – ligger også noen helt enkle forklaringer til grunnen hvorfor eldre velger å avslutte livet sitt.
Kan disse fakta være del av forklaringen?
- Når du i det offentlige ordskifte stadig hører at du er en kostnadsfaktor, en byrde, ikke kan bidra med noe av verdi, har ingen samfunnsnytte og meningene dine ikke betyr noe, da mister du håp, livsglede og motivasjonen til leve.
- Når en verden som blir mer og mer digitalisert uten å gi deg alternativer setter en stopper for håndtering av dagligdagse handlinger, når særregler hindrer deg fra aktiviteter gjennom øvre aldersgrenser for oppgaver eller via å dra inn førerkortet uten å tilby fleksible fremkomstløsninger, da er det duket for ensomhet, avhengighet og uverdighetsfølelse.
- Når ord som brukes om deg og beskrivelser av deg er nedlatende som at du er gammeldags, utdatert, gubbete, råtten appelsin, trekker stigen opp etter seg, tar plassen fra de unge og lignende.
Her etterlyser jeg en alternativ fortelling. Den som snakker om klokskap, visdom, erfaring, verdiskapningen eldre har og har bidratt med? Hvis vi er interessert i å få ned selvmordstallet blant eldre må nok akkurat denne alternative fortellingen få betraktelig større rom i det offentlige ordskiftet.
