Ordførerkonferansen den 22. januar i år i Larvik om skattefattige kommuner viser tydelig at den
kommunale økonomi settes nå på prøve i de fleste norske kommuner. Spesielt utfordrende er økende antall unge med rapportert dårligere mentale helse, økende utenforskap og uføregrad samt kostbare spesialtiltak for utsatte barn. Eldrebølgen nevnes også, selv om den ikke representerer den
samme økonomiske utfordringen lokalt.
I mange vestlige samfunn er eldrebølgen blitt et stort problem som følge av det store antall fødte barn etter andre verdenskrig, en kraftig økning av gjennomsnittlig levetid og en sterk reduksjon av antall fødte barn de siste ti-årene. Siden folketrygden er finansiert på nasjonalt nivå utifra løpende
verdiskapning og ikke tidligere innbetalt skatt til pensjon, så vil folketrygden spise opp de økonomiske frihetsgradene for nasjonale aktører som Storting og sentrale arbeidslivsorganisasjoner. I en kommune er økte pensjonsinntekter overføringer som leder til lokal velferd, forbruk og skatt. Utgiftene til lokal pleie- og helsetjeneste er også i hovedsak lønnsmidler som igjen bidrar til lokal
økonomisk verdiskapning. Mange eldre pensjonister er ikke nødvendigvis en utgiftspost i en kommune.
Utfordringene med syke eldre kan ikke løses lokalt med tilsvarende vekst i helsetilbudet i forlengelse av hva som er gitt tidligere. Sykehjemsplassene slik vi har lært dem å kjenne, vil ikke vokse i antall tilsvarende økning i antall eldre. Selv om eldrebølgen sannsynligvis ikke er en så stor økonomisk
utfordring lokalt, vil den kreve mye innovasjon, mye arbeidskraft, ny kompetanse og en tilsvarende endrede forventninger hos eldre og pårørende. Dette er en formidabel endring i aktivitet med både rekrutteringsutfordringer i helsesektoren og krav til innovasjon. Det er også en utfordring som gjør at friske eldre må stille seg spørsmål om hvordan de kan være en del av løsningen.
På statlig nivå er det forhandlet fram en pensjonsreform som øker gjennomsnittsalderen for når man gå av med pensjon. Bakgrunnen for dette er økt levealder og betydelig høyere arbeidsevne for eldre personer. Gjennomsnittsalderen er økt 5 år de siste 20 årene. Det sies ofte at dagens 60-åringer har
en helse som man før så hos 50-åringer. De eldres opplevde livskvalitet øker helt opp til slutten av 70-årene og reduseres først når helsen setter begrensninger i livsutfoldelse.
Pensjonsreformen er økonomenes enkle svar. Det å forlenge tiden man står i det tradisjonelle arbeidet er en enkel måte å få en økonomi i balanse da folketrygden på nasjonalt nivå ikke er
finansiert av oppsparte midler, men av løpende arbeidsinntekter. Dette betyr i praksis at eldre blir
bedt om å fortsette som før, litt mer kvantitet, uten at man egentlig ser på kvaliteter i arbeidsliv og samfunn som har betydning for eldres hverdag og mulighet for verdiskaping på en rekke områder.
Aldersdiskriminering er beskrevet som den grusomste og mest aksepterte diskriminering. Sykdom, død og skrøpelighet for eldre og en forherligelse av vekst og utvikling knyttet til ungdom, fører til en reell utstøtelse av eldre i mange områder av livet. Selv-påført alderisme, i form av negativt selvbilde.
det å trekke seg tilbake, ikke aktivt bidra etc er en konsekvens som forsterker passivisering av eldre. En gjennomgående holdning der pensjonister nå fortjener å nyte sitt otium på egne premisser, er en holdning som gjør at eldre ikke melder seg til å bidra og ta ansvar i samfunnet. Her trengs en holdningsendring både hos eldre og alle andre i samfunnet. Vi trenger eldre som byr på seg selv som en del av løsningen.
Hva skal til for at eldre kan bli mer verdiskapende i en kommune?
Eldre kan bli mer verdiskapende på flere ulike områder. Nå er det viktig at vi arbeider med alle disse områdene for å skape et mer livsbejaende samfunn for eldre og samtidig bidra til et samfunn preget av livskvalitet for alle. Dette er sentrale områder vi mener har et stort potensial. Det er komplekse
problemstillinger med mange aktører. Vi nevner her noen. Vi tenker det er viktig å starte.
55+ i arbeidslivet: Eldre utsettes for aldersdiskriminering. Dette fører til dårlig utnyttelse av kompetanse og manglende opplevelse av anerkjennelse for de som er i arbeid. Det fører til store utfordringer for 55+ som sliter med å komme inn i et nytt arbeidsliv. Dette er et område som Senter for Seniorpolitikk er gode til å adressere. Lokalt ønsker vi et næringsliv lokalt som bidrar til økt oppmerksomhet, holdningsskapende arbeid, kompetansebygging og endring av praksis.
Eldres entreprenørskap som økonomisk verdiskapere: Eldre har en ressurs som kan benyttes som veileder, mentor, styremedlem og investor. Eldre etablerer nye selskaper som har bedre suksessrate. Eldre kan også være en betalt fleksibel arbeidsressurs som f.eks. gjennom selskap som Seniorene AS. I dag er det mange regler knyttet til pensjon og trygd som i praksis fører til at eldre ikke byr seg fram til inntektsgivende arbeid. Eldre sitter med en betydelig kompetanse som kan anvendes for andre grupper som for tiden er i krise. Hva skal til for at aktive eldre kan bidra til å få unge ut av utenforskap og inn i arbeidslivet? Colab AS i Larvik har en unik posisjon til å fremme denne type praksis.
Eldre som forbrukere. Eldres økonomiske bidrag i et lokalsamfunn er gjennom pensjonsgivende inntekt som går til skatt og forbruk. Hva skal til for at flere eldre bruker midler i et lokalsamfunn? Hva gjør næringslivet lokalt for å legge til rette for eldres forbrukspreferanser? Eldres økning i utenlandske flyreiser er ikke et slikt lokalt bidrag. Investeringer i boliger og tid anvendt i klima-attraktive ferieland, er heller ikke noe som bidrar til forbruk og økonomisk vekst lokalt. Hvordan gjøre
lokalsamfunnet attraktivt hele året med stor økonomisk deltagelse, er en problemstilling som må adresseres av både nærings- og kulturlivet. Som eldre bør vi være spesielt bevisste og ansvarlig at denne type økonomiske vekst ikke bidrar til å forsterke klima-krisen. Der har vi allerede gjort nok
skade for fremtidige generasjoner. Nå er det mer ønskelig at vi går på konserter, vedlikeholder hus og sosiale relasjoner og klipper håret til hverandre.
Eldre som verdiskapere i samfunnet. Det skapes store verdier i et samfunn utenfor den økonomiske rapporteringen som ligger til grunn for brutto nasjonalprodukt. Frivillig sektor og familiær støtte på tvers av generasjoner er eksempler på det. Eldre som sørger for selv å ha et godt og livsbejaende liv,
er også verdiskapende. Tross alt, økonomisk verdiskapning er et middel, samfunnets målsetting et mest mulig godt liv for mennesker i den tid vi har fått tildelt her på jorden. Verdien av eldre som ansvarlige verdiskapere for seg selv og andre er en sentral del av samfunnets verdiskapning utover
den økonomiske verdiskapningen.
Vi har nevnt 4 områder som på ulike måter kan forandre kvaliteten for alle i et lokalsamfunn. Det handler om holdninger i samfunnet, inkl. de eldres egne holdninger. Det handler om en bred forståelse av verdiskapning. Og, det handler om å møte eldrebølgen som en positiv utfordring og
ikke bare en mulig kommunal kollaps. Hva taper vi et lokalsamfunn ved fokuseringen på det negative ved at vi greier å leve lenger – i stedet for å se på dette som en mulighet for et livsbejaende verdiskapende aktivitet for eldre til nytte for alle?
Bjørn Z. Ekelund
Ingrid Strümke
Trude Falck Bjånes
Visdomsprenørene AS
Visdomsprenørene 