La oss først avklare begrepet aldersvennlig. Med det menes i følge Senter for Seniorpolitikk: Tilpasset behov til alle innbyggere og alle aldersgrupper, du kan også si universell utformet.
Når det gjelder eldre spesielt påpeker regjeringen nødvendigheten til å planlegge egen alderdom og sørge for at boligen er egnet, fysisk aktivitet er tilstrekkelig og at man har gode sosiale kontakter.
Med tanke på bolig menes at alle skal tidlig nok tilpasse sin bosituasjon til behovene som kan oppstå med økt alder. Det kan innebære at man flytter til lettstelt leilighet eller at man oppgraderer nåværende bolig til å passe livsløpet.
I sitt foredrag «Bolig og ulikheter i eldre år» belyser Hans Christian Sandlie, NOVA, Oslo Met problematikken rundt boligpolitikken. 10% av de eldre i Norge har ikke økonomien som kreves for en slik tilpassing. Ikke alle har dessuten tilgang til partner eller barn som kan være hjelperessurs i forbindelse i daglige problemer som kan oppstå i egen bolig eller med flytteprosessen. Videre mangler tilstrekkelig stort tilbud slik at de som vil kan flytte. Og det sistnevnte er nok den største utfordringen kommunene står ovenfor når det gjelder planlegging av boligmarkedet.
Jardar Sørvoll fra Nova forskning påpeker at den kommunale bopolitikken må muliggjøre valg og bidra til rettferdighet når det gjelder også bosituasjonen. Han kaller bopolitikken det første leddet i kjeden av helseomsorgen – om så gjennom økt bostøtte. Samarbeid mellom stat, kommune, utbygger og husholdninger er forutsetning for å lykkes. Kommunen må ta ansvar ved å ha en plan for egnete boligområder og husbanken bør tre inn som konjunkturregulerende virkemiddel. Å stå uten egnet bolig skaper sosial utrygghet.
Men hjemmet kan også oppleves som et fengsel. Sosial isolasjon og ensomhet blant eldre er resultatet når en ikke kommer seg ut og ingen kommer inn. Derfor omfatter et aldersvennlig samfunn mer enn boligpolitik. Undersøkelser viser at sosial ekskludering er uforholdsmessig høy blant kvinner. Thomas Hansen fra folkehelseinstituttet presenterte en evaluering av tiltak for å redusere isolasjon og ensomhet blant eldre i en systematisk oversikt:
Sosiale møteplasser har liten effekt på ensomheten.
Personlig kontakt via besøk eller telefon har en varierende effekt.
Digitale og teknologiske løsninger har varierende effekt.
Kurs og hobby har varierende effekt.
Psykologisk terapi har moderat effekt.
Konklusjonen fra forskningen er at tiltak må skreddersys.
Tine Buffel tegner opp forutsetninger for å lykkes med et aldersvennlig samfunn. Hun påpeker at de fleste eldre tilbringer mest tid i sitt nærområdet. Derfor er utforming av dette viktig via:
- tilrettelagt transporttilbud
- mulighet for sosialdeltakelse
- respekt og inkludering fra resten av samfunnet
- invitasjon fra politiske og andre organisasjoner
- lett tilgjengelige uteområder
- opprusting av helse og omsorgstjenester.
Det må skje via politikk, lovgiving og språkbruk. Selv om alle tre er viktige er politisk støtte og økonomi de mest avgjørende faktorer for å lykkes. De eldre må få mulighet å snakke og å bli hørt. «Nothing about us without us. Hun viser til Oslo og Ålesund som eksempler for byer som er på rett vei mot et bærekraftig samfunn når det gjelder alder.
Visdomsprenørene 