Det moderne, demokratiske samfunnet er bygd opp på tanken at alle innbyggere er likeverdige. Vi finner likestillingsforkjempere for de forskjellige samfunnsgruppene, men begrepet blir nok som oftest lenket mot kjønnsbaserte eller etniske urettferdigheter. Det er derfor påfallende at likestilling mellom generasjonene ikke er i fokus i vårt samfunn som blir mer og mer preget av at det å være ung er en verdi i seg selv. Dette er bekymringsverdig siden andelen av befolkningen som går inn under gruppen “eldre” stadig vokser, noe som medfører at et økende antall medborgere faller utenfor, ikke er likestilt, ikke er likeverdig.
Under den 8. norske kongress for aldersforskning holdt Erik Solem et innlegg med tittelen “Alderisme og aldersdiskriminering – en begrepsdiskusjon”. I foredraget delte han denne typen diskriminering inn i ulovlig, lovlig og påbud aldersdiskriminering.
Vi kan diskutere hvorvidt bruken av ordet diskriminering er berettiget når man snakker om f.e. lovfestete øvre aldersgrenser, men vi kan ikke fornekte den ekskluderende effekten det har på de berørte.
Man kan undres hvorfor aldersdiskriminering har hatt muligheten til å rotfeste seg i samfunnet. Hvorfor reklame, vitser, nedlatende ordbruk og uttrykk, ensidig eller fravær av positiv omtale av alderdom er fraværende i media er akseptert av flertallet i befolkningen.
Aldersdiskriminering kan gå begge veier. Det viser også klagesakene som blir sendt til Diskrimineringsnemnda. 23% fra mennesker under 25 år og 63% fra mennesker mellom 30 og 82 år.
96% av sakene fra de unge dreier seg om at de ikke kom inn på diverse utesteder. Nesten alle ble tatt til følge. Klagesakene fra de eldre var varierte. Nesten ingen av sakene ble tatt til følge.
Visdomsprenørene 