Debattinnlegg av Ingrid Strümke
For en stund siden sa pop-dronningen Madonna: «Aldersdiskriminering er et fenomen som forgifter hele verden».
Holdningen overfor eldre er ofte at de skal gå stille i dørene og ta til takke med det de får tilbudt. De skal akseptere at de er utdaterte og ikke har betydning for samfunnet lengere.
Aldersforsker, psykolog og medlem av Tysklands nåværende aldersrapportkommisjon Klaus Rothermund kaller forventningen til gamle mennesker om å redusere kravene sine for en «norm for forsakelse».
Han tror slike forventninger er umenneskelige. «Det innebærer at livet er mindre verdt i alderdommen,» sier han. Knapt noen vil si seg enig i den konkrete påstanden om at eldres liv har mindre verdi – men omformulert til for eksempel «Gamle skal gi plass til neste generasjoner», frykter jeg at utsagnet unektelig vil finne en høy grad av sosial aksept.
Å utelukke eller unngå eldre mennesker er uttrykk av en svært kapitalistisk tenkemåte: Bare de som kan prestere, formere seg og være aktivt har verdi for systemet.
Den store gruppen eldre kvinner og menn som har slitt, ryddet, vedlikeholdt, bygd opp, oppdratt barn overses, skyves ut, nedvurderes.
Men alder er noe som er i forandring hele tiden. Alle blir vi eldre, dag for dag. Og i det lange løp er dagens diskriminatorer morgendagens diskriminerte. Men hvem tenker vel på at man selv blir gammel en gang når man er ung?
Som eldre har du to muligheter: Du kan underkaste deg forventningene eller kreve din plass.
Visdomsprenørene ønsker å sette fokus og lodde ut muligheter for eldre i samfunnet vårt.
Visdomsprenørene 