av Bjørn Z. Ekelund

En diskusjon på overtid

Hele den vestlige verden står overfor den samme demografi-utfordringen. Det er store barnekull etter andre verdenskrig. I Norge er det slik at vi har lyktes så godt at gjennomsnittsalderen øker med 15 min for hver time. Den rådende retorikken de siste årene har gjort suksessen til et problem: Det har nemlig blitt formulert som et problem at vi har lyktes med å opprettholde en livsform og helse som gjør at vi kan leve lenger.

I Larvik de siste to årene har antall eldre definert som over 65 år økt med 638 personer. Antallet beboere under 65 har gått ned med 297. Vi trenger en åpen diskusjon om hvordan vi kan se på denne gruppen som ressurs for samfunnet

«Vi trenger diskusjon, samtaler, åpenhet om aldringens positive og negative sider for å motvirke fordommer, automatiserte, umiddelbare følelsesmessige reaksjoner overfor aldring og eldre.» Dette var psykolog Per E Solems siste PowerPoint setning i avslutningsforedraget i Senter for Seniorpolitikk sin forskningskonferanse 29. oktober 2021.

Bjørn Z. Ekelund, arbeidende styreleder og seniorkonsulent., psykolog

Hårete mål?

Målsetting å ta en posisjon der Larvik synliggjøres spesielt attraktiv for eldre tilflyttere, de eldre i samspill med de lokale eldre og unge. OECD rapporten viser at hvis andelen eldre er 10% høyere fører det til 0.6% bedre produktivitet. Men, hvis det er et godt samarbeid med de unge, så er det 0.5% tilleggsgevinst. Det er ingen grunn til å tro at det ikke er et tilsvarende potensiale for eldre i et verdiskapende samfunn. De eldre er verdiskapende i seg selv og i samspill med andre.

De fleste (muligens alle) kommuner uttrykker et ønske om å rekruttere unge barnefamilier. Vi kjenner ikke til noen kommuner som tør å si at de ønsker flere eldre. Dette mener vi er et uttrykk for alderisme, en negativ holdning til eldre som i hovedsak skyldes en avspeiling av den nasjonale fortellingen om eldrebølgen som en økonomisk trussel. KS sitt prosjekt der demografi utfordringen benevnes som førende til «kommunal kollaps» er en tilsvarende retorikk egnet for overførsel av mer midler til kommunen fra staten.

Vi mener at eldre tilflyttere i en kommune er en økonomisk ressurs i form av tilflyttet kapital og fremtidig pensjonsinntekt hvis verdi langt overstiger den kommunale kostnad ved et adekvat helsetilbud på slutten av livet. Vi ønsker å bidra aktivt til en idéutviklende samtale i det offentlige rom om hvordan et lokal-samfunn kan best mulig nyttiggjøre seg de eldre som en ressurs til verdiskapning. Vi tenker også at det er viktig å utvikle service- og opplevelsesmarkedet på en måte som bidrar til størst mulig økonomisk aktivitet i lokalsamfunnet. Kan Stavernfestivalen ha en festival om vinteren med de eldre som målgruppe? Kan restaurant-livet målrettes mot eldre som en gruppe? Kan private helse- og servicetjenester utvikles slik at det er lettere for eldre å leve lenger i eget hjem? I følge NHO (Kaltenborn, 2021) er all forbruks vekst de neste 20 årene knyttet til veksten av eldres forbruk. Det bør være en målsetting at denne veksten er mest mulig lokal og bærekraftig. Aktiv alderdom er kanskje det beste virkemiddel for behov for hjelp i siste del av livet.

Viktor Nordmann sa under fusjons-kick-offet til Agderfylkenes fusjon i februar 2020 når han holdt på med å lede komiteen som ledet til Demografi-utfordringen. «Den kommunen på sørlandskysten av Norge som knekker koden for å kunne tjene mer penger på de eldre, den kommunen har skutt gullfuglen.» Vi ønsker å skyte denne gullfuglen ved å skape en kommune der eldre er mer verdiskapende enn kostnadene.